Det satt et menneske på siden av en vei, i skyggen av en tykk eik. Han var på toppen av noen blader og lente seg på stammen til treet. Det var en solrik dag og mennesket vårt så ut til å reflektere over noe som bekymret ham. Han hadde vært der lenge da han så opp og så, utover veien, det så ut til at noen nærmet seg retningen der han var.
Det tapte blikket på veien. Hans sinn syntes å være langt derfra.
Det ble skapt et lett støv i turen til den som nærmet seg. Øyeblikket kom da han begynte å høre lyden fra trinnene sine. Hans tanker ga opphav til å være mer oppmerksom på dette nye vesenet. Da rullatoren nådde høyden på vårt menneske, snudde han seg mot ham og hilste på ham:
God morgen, gode mann, kan du fortelle meg om det er mye igjen å komme til neste by?
- Halvannen kilometer, mer eller mindre - svarte han nesten uten å se på ham og indikerte retningen med venstre arm.
- Takk skal du ha. Vil du forresten tenke på om jeg satt i denne fantastiske skyggen for å hvile litt før jeg fortsatte på vei?
Ikke så veldig villig indikerte han den andre siden av treet.
Turgåeren la posen sin på gulvet og tok ut en liten flaske vann, hvorfra han tok en liten slurk. Deretter tilbød han vår første mann.
- Nei takk! - Han svarte med en dempet stemme. Etter en stillhet hørte han ord komme fra den andre siden av treet:
- Frykt ikke, det som bekymrer deg er bare et resultat av din tro på funksjonshemming. Ikke identifiser deg med det du fokuserer på. La alt flyte.
Mennesket snudde hodet der den nye rullatoren var og så ham strekke seg, øynene lukket, hvilende fra reisen. Jeg ville spørre ham om han hadde sagt noe, men han fant det halvt sovende, og gleder meg over de øyeblikkene. Han vendte hodet igjen for å fortsette refleksjonene.
- La tankene hvile og stole på. Frykt ikke. Alt blir bra - hørte han igjen.
- Beklager? - Han sa høyt som om han ville søke bekreftelse på ordene han hadde hørt. Han fortsatte å si: Sa du noe? - å se på det rare vesenet.
Så hørte han det si:
- Føl stillheten på dette stedet, så vil du innse evnene dine. Du er ikke alene
- Hva mener du?
- Hva bekymrer deg?
- Jeg mediterer på livet mitt.
- Og?
- Jeg forstår ikke mange av tingene som skjer med meg og jeg ser.
- Tror du ikke at du kanskje ikke ser i riktig retning?
- Hva mener du?
- Hva ser du akkurat nå? - spurte turgåeren.
- En vei der det er et tre raus nok til at to mennesker kan hvile uten å røre eller bry seg.
- Ser du? Jeg har allerede fortalt deg at du ikke så i riktig retning.
- Hva ser du?
- Skjønnhet og mye harmoni.
- Er vi sikre på at du og jeg er på samme sted?
- Hvor er du? - spurte turgåeren.
- Her, på et punkt på veien som fører til landsbyen, sitter ved veien og ser etter øyeblikk av stillhet og ro. Og du, - spurte han - hvor er du?
- Her, på et punkt på veien som tar meg hjem.
- Er du fra byen?
- Kanskje.
- Ble du født der?
- Hvor jeg ble født er ikke fra dette området.
- Og hva gjør du her?
- Jeg gikk da jeg møtte dette treet, stoppet en stund for å hvile noen få øyeblikk. Og du, hva gjør du egentlig her?
- Jeg har kommet for å finne avklaring.
- Fant du det?
- Ikke helt.
- Hva føler du?
- Stillhet og mye fred på dette stedet.
- Og inne?
- Rastløshet.
- Hvorfor?
- Jeg vet ikke hvor jeg skal.
- Hvor vil du reise?
- Jeg vet ikke. Jeg har søkt lenge og har ikke bare funnet veien.
- Lytt til hjertet ditt. Hør på hjerteslaget hans. (Pause). Fokuser på ham. Så spør ham hva som er galt.
Vårt menneske gjorde det. Han lukket øynene og om noen få øyeblikk vil han gråte. Han sa da:
- Jeg er redd.
- Åpne øynene og se deg rundt - svarte den nye kameraten.
Hovedpersonen vår åpnet øynene og så en hel legion lysvesener rundt seg, mens han følte en enorm fred og kjærlighet til ham, som han ikke hadde følt på lenge. På dette tidspunktet ble gråtingen mer intens og følelsene intensivert. Han var omgitt av en hel rekke lysende enheter, for at navnet som mest definerte disse nærværene ville være navnet på ”engler”. Mens jeg så og følte inni ham denne følelsen han hørte på en gjentatt måte:
- Du er ikke alene. Du er ikke alene Du er ikke alene Vi er med deg
Denne opplevelsen frigjorde ham fra følelsen av frykt han tidligere hadde hatt. Så hørte han en ny stemme igjen:
- Frykt ikke. La oss hjelpe deg slik at du kan følge din vei. Lytt til hjertet ditt, at han vil lede deg i den retningen du bør følge i livet ditt.
Mennesket lukket øynene og fortsatte å føle at den fulle sensasjonen hadde til nå, og oppnådde stor ro og ro i ham. Kjærligheten invaderte hele sitt indre.
Etter noen øyeblikk åpnet han øynene igjen og så ingen. Han vendte hodet på den andre siden av treet, og ... det var ingen. Karakteren vår var alene på det stedet som om hele tiden hadde vært.
Hovedpersonen vår ble, fortsatt, litt mer på det stedet, og reiste seg deretter og startet veien tilbake til byen.
Da han beveget seg bort fra treet, hadde han trang til å se seg tilbake og så et lys øke. Vår mann smilte og føltes som om noen la hånden på skulderen og fulgte ham.
At mennesket husket ordene og opplevelsen levde.
Over tid sluttet han å være redd, fordi han virkelig innså at:
"Vi er ikke alene "
http://jordimorella.blogspot.com
