Melding fra Master Ritzua: En tanke kan bevege verden. Kanalisert av Fernanda Abundes

  • 2018

Takknemlig for samtalen og glad for å være her ...

Hver gang jeg går til veien til visdom prøver jeg å finne noe annet som kan få meg til å føle meg annerledes, den distinksjonen som jeg prøver å finne i alt som virker veldig ekstremt.

Jeg kaller veien til visdom som den daglige reisen i min eksistens, den delen der jeg må tenke daglig hva jeg skal gjøre og hva ikke, hva jeg skal gjøre som en forpliktelse permanent merket og definert, katalogisert til grad at det har blitt noe jeg ofte gjør med tyngde og hva jeg ønsker innen det daglige valget. La oss si at en del av drømmene blir levd i det stadige og kontinuerlige valget av hverdagen, der vi har muligheten til å velge hva vi liker, mellom det som er salt og søtt; Det er en del av valg av liv og en del av drømmen om å oppleve det livet i seg selv er innenfor sansene og den gode smaken av eksisterende.

Den gode smaken av det eksisterende er det du velger, det du liker, og når livet ditt er perfekt designet med alt som virkelig gleder deg. Det er den gode smaken på livet, at alt vi har valgt mange ganger har vært fordi det var det beste for oss, vi likte det valget.

Og det er når jeg er på vei til visdom når jeg skal finne og prøve å finne noe annet, og som får meg til å føle meg bedre, jeg ser at alle rosene på veien er helt like, har forskjellige farger, har forskjellige former, men jeg ser de samme og det er når jeg ser at alt kommer fra noe som gjør at vi er forskjellige, men helt like til slutt. Alle kalles roser, hvis de måtte være forskjellige, ville de være forskjellige blomster; Jeg ser da at roser er veldig forskjellige når jeg begynner å observere dem spesielt, noen har flere torner og andre mindre, noen har lysere farger som visuelt gir en munter holdning og andre er noe mer ugjennomsiktig som virker seriøse, men Samtidig er de fantastiske, de er forskjellige, men de kalles roser, det er noe i dem som gjør dem så forskjellige, men samtidig så like at de fortsetter å vokse i åkeren.

Jeg forsto at rosene i visdomens vei var som de menneskene som var der på veien, du finner alt, de er alle forskjellige, de har egenskaper som gjør dem fascinerende, et visdomsbegrep som i deres eksistens Det gjør dem unike og det unike blir noe eksepsjonelt; men til slutt er de mennesker, og da bør behandlingen som bør gis til alle mennesker være den samme, de skal alle behandles med samme glede, med samme fred og be om alle de samme.

Så jeg tenker, hva skjedde med menneskeheten, og hvorfor vil de be om en ting og for andre en annen mindreårig? I menneskeheten og i krisetidene de lever i, må de tenke at alle er like vakre at de er unike og eksepsjonelle. Hva så å tro at noen må lide og andre ikke og ikke be om at det er en balanse for alle de som virkelig fortjener det? Og hvem er alle de som virkelig fortjener det? det samme Roser alle fortjener vann likt, den duggen som ankommer hver dag, akkurat som mennesker fortjener ro.

Med visdom kan du tenke at menneskeheten fortjener alt likt, og det er da energien blir fordelt perfekt for å vokse og glede oss over det som har blitt vårt liv.

Livet vårt er fascinerende og å finne på det feltet alle de samme rosene og prøve å finne en grunn til noe som fikk meg til å føle meg annerledes, jeg forsto at det som fikk meg til å føle meg annerledes enn den kloke, var å forstå det, det innen det Det var ensartet, men samtidig så annerledes at det var noe som burde eksistere for alle, og det var det som fikk meg til å føle meg annerledes, den intensjonen om at alle de får vann likt, da alle menneskene fikk glede like.

Det er en ubalanse i menneskeheten i det øyeblikket vi vurderer at noen må lære annerledes. Det er sant at de lærer annerledes, men de bør få den samme balansen. Bare med likevekt går menneskeheten videre, fordi det innen ulikheter vil være likevekt.

Likevekt i ulikhet er noe som er ganske sterkt for menneskelig forståelse, men det gjør at de når ganske glade havner, og forstår at det er situasjoner som er kompliserte å endre, men at innenfor tilværelsens visdom vil være ganske utholdelig.

Den kloke personen forstår at det er situasjoner i livet som ikke vil endres bare ved å lukke øynene, men han vet at hvis han lukker dem og tenker på et tidspunkt hvor det kan være bedre for ham, endrer han all sin virkelighet

En tanke kan bevege verden, en tanke har startet krigen i verden, en tanke har avsluttet krigen i verden, en tanke har generert de største oppfinnelsene, et lim har ødelagt dem på samme tid, en tanke er en generator av alt, i tillegg til å kunne utrydde alt, selv det han skapte. Hva genererer de da, gjennom klok tenking, for alle de som er der?

Det er lurt, en som kan tro at med tankegang endres litt av virkeligheten i verden, men hva er lite i klassingene til de kloke, hvor for noen kan det være nok? I livets oppfatning er ingenting alt og alt er ingenting, det som er mye kan være flyktig, og det som er lite kan være bra for de som liker det. Rikdom blir da så subjektivt at de som ikke har noe med å ha lite, har følt seg rike og de som når mer rikdom til sin store formue, anser at det rett og slett er permanentitet, kontinuitet.

Rikdom er forskjellig for mennesker, men hva snakker om rikdom? Vi snakker ganske enkelt om enhver situasjon som skaper glede i menneskets eksistens.

Tenk på alt som menneskeheten virkelig krever, med visdom. Det er en krisetid, menneskehetskrise. Hvis en vismann mener at med litt tanke, alt det som virkeligheten endrer seg, kan du tenke deg hvor mye lykke som kan komme til menneskeheten fordi mange av de kloke nåværende begynner å tro at de er tidenes alkymister.

De er alkymister av situasjoner, og selv i krisen kan de generere en stor virkelighet, selv i alt de anser som ikke kan transformeres, kan de transformere det til noe virkelig verdifullt.

De er de kloke, de er de som har banneret for å redde verden, verden blir frelst med en enkel tanke når de endrer virkeligheten. Du begynner å redde verden når du anser deg reddet av deg selv.

Verden forandrer seg ikke fordi alle forandrer seg, den forandrer seg når du forandrer deg, du er generatorer for den kvantebevegelsen, av den transcenderende og transmuterende som dag for dag genereres. Hvis du venter på at verden skal forandre seg slik at du blir invitert til å endre, så vent og fortsett med å ødelegge alt som allerede var vakkert; men hvis du tenker på at det å skifte fra deg kan være generatorer av noe, blir du det perfekte frøet for å være i stand til å skape glede for menneskeheten.

Jeg vet at det er så mange kloke menn å vurdere at hvis de lukker øynene, vil verden endre seg.

Takknemlig for samtalen og glad for å være her.

Melding kanalisert av Fernanda Abundes ( postbeskyttet ) Puebla México 16. april 2018

Publisert av Geny Castell, redaktør for den store familien av hermandadblanca.org

Neste Artikkel